Merlin Prog Review
Ulf Backstrøm
Årsaken var at alle tidligere hadde vært med i diverse tyske band og således kjente til det spesielle med å være bandmedlem. Nevnte band hadde dog primært hatt fokus kun på sitt hjemmemarked. Aenemica er mer ambisiøse enn som så, og vil ut i den store verden for å se om det kan funke. Musikerne fant straks ut at det nye bandet skulle forsøke å være mer velklingende, mer fleksibel, mer engasjert, og mer søkende og ikke minst bredspektret hva gjelder inspirasjonskilder. I tillegg så skulle bandet overhodet ikke la seg påvirke av rådende musikktrender og utelukkende stole på egne evner og vilje til å meisle ut et eget unikt sound. Bandet beskriver seg derfor som alternativ progressiv rock, som beveger seg inn i ganske så melankolsk terreng med emosjonell vokal. I tillegg er det fokus på variert rytmikk og riffene varierer med opphav av både ren og forvrengt natur. Så langt er jo Aenemica temmelig lik utallig andre progband som er ambisiøse og som vil revolusjonere progverden. Problemet er for tyskerne som for alle e kollegaene, å få liv og lære til å samsvare. Lyrikken tar for seg generelle problemer de fleste av oss støter på i livene våre, og kan sies å være tidløse betraktninger. Om ikke tidløs så ganske så forskjellig fra det øvrige sortimentet er den flotte låten «Beautiful Lie Part One». Låten har en fin variasjon i lydbildet og flyter flott av sted slik at lytteren får lyst til å være med på reisen. Det meste av musikken på denne skiva er melodisk fundamentert og henter villig vekk fra diverse sjangre herunder progrock. I tillegg til å være catchy så merker vi oss at bandet er tålig flink til å pensle ut enkelte stemninger som trigger. Tittellåten har en lyrikk som forsterkes av et sound som er skummelt og faktisk litt skremmende. Ebbe og flo effekten brukes på «Last Goodbye» som har sine sarte øyeblikk i refrengene, mens noen mer eruptive stunts skaper en fin dynamikk. Kvintetten har åpenbart jobbet mye med det lyd- og arrangementmessige og det låter ofte flott men kunne vært mye bedre om selve komposisjonene hadde vært sterkere. Slik musikken fremstår blir det for lite essens, overraskelser, lekre detaljer, og lytteren nærmest vet hva som kommer rundt neste sving. Det er aldri noe godt tegn. I stedet for å ha et tilsynelatende stort fokus på en avansert rytmikk og avanserte riff så kunne kanskje fokus vært mer på den gode og elegante melodiføring som er full av gode ideer og med små positive overraskelser her og der. Likevel ei grei nok skive som er ok å høre på, men vi tror på ingen måte at «Empty Inside har viste Aenemica sitt potensiale.